Heia Pollyanna!

Hvorfor ser man negativt på å prøve å se det positive i alt? Hvem er det som ØNSKER å fylle hodet sitt med begrensninger, tunge tanker, vanskeligheter, sinne og depresjon? Hvorfor er det ikke mer akspetert å snakke positivt til seg selv, prøve å bygge seg selv opp - selv om det kan virke urrealistisk! Hva kan det skade?
Man sier at "det ikke er mulig at alt det positive kan skje, og at man ikke skal lure seg selv til å tro det. Det blir et selvbedrag." MEN - for et mye mer morsommere selvbedrag det er enn å tro at ALT går galt - eller i hvert fall ikke på beste måte!

Så, jeg har dratt Pollyanna opp av hengemyren, holder et godt tak rundt livet hennes - og bestemt at vi skal være venner!